Å stille en diagnose.

Tenk på deg selv, som person eller menneske, som en eksisterende substans. Ta så begrepet "menneske", og bruk noen minutter på å definere hva du legger i det "å være menneske". Ikke "eksistens" - det blir paradoksalt nok for banalt. Man må, de gitte parametre tatt i betraktning, anta at du eksisterer.
Er du - mennesket - et produkt av din egen eksistens? Er du et menneske uavhengig av alle andre mennesker? Eller definerer du deg selv som menneske fordi alle andre også - tilsynelatende - er mennesker?

Det er som å stille sin egen diagnose; hva om man stiller feil? Hva om symptomene dine gjør at du velger å utgi deg for noe du ikke er? Hva skjer med andre som har de eksakt samme symptomene, men med en annen diagnose?

Dette er hva "House" gjør med meg.

God natt.

Smakebit, igjen.

For ikke å bryte et påbegynt forsøk i smakebit-kontinuitet, har jeg herved besluttet å servere deg, kjære leser, enda en smakebit fra mitt svært rikholdige arkiv av skribling. Det være seg tanker, ideer, setninger, memoarer, historier, tekst generelt. Felles for alt er at ingen ting er ferdig. Det sies at tiden ikke strekker til, men jeg føler jeg ikke kan skylde på tiden. Får heller skylde på latskapen og manglende selvdisiplin når det gjelder å overføre tanker til skrevne ord. Så, konklusjonen blir vel at det må være et slit å være forfatter.

Uansett. Denne teksten er rett og slett et forsøk på å ta et verbalt oppgjør med den stadige fordummingen av samfunnet. I frykt for aggressive åndsverkspirater blir smakebiten av det sparsomme slaget:

"Klimakvoter på billigsalg er knapt verdt tabloidavisenes halvhjertete oppslag i forhold til verdensvarehusets gi-bort-pris på fornuft. Det later til å være tabu å sette pekefingeren på all den ufornuft som lekker ut og går løs i samfunnet i dag, en lekkasje vi ikke har råd til å la vær å tette. Sjokkerende nok ropes det "Plumbo", men selv mannen på det svakest opplyste gatehjørnet skjønner at om slusene åpnes mer nå, vil en flodbølge av ubrukt fornuft og mangel på vilje og mot slå inn over alle kyster, til og med de områder som ikke har kyst. Det faktum at "verden ikke er rettferdig" vil igjen ha triumfert. Lyset på gatehjørnet slukkes en gang for alle, og verken aldri så dårlig kommunepolitikk eller all verdens sparepærer kan hindre dette. Vi går en dyster fremtid i møte. "

Det passer seg vel med et par filosofiske, moralsk irettesettende og livssynsmessig veiledende ord nå. Skulle tro "God natt, sov godt." ville gjøre susen...

Smakebit

Nei, jeg byr ikke på kulinariske opplevelser denne natten, men heller det noen vil kalle grovt misbruk av ord, setninger og språk. Andre vil kanskje kunne kalle det VG-fyll, mens noen kanskje vil gå så langt som å si det er smått filosofisk av seg. Jeg kaller det "utkast", og helgarderer således min min egen evne til formidling, både relevant og ikke relevant sådan. Ta det for hva du vil, men la gjerne dine skarpe øyne gli over dette stykket tekst, så får jeg se om det ikke kan bli en ordning med de kulinariske spesialitetene en annen natt.

---

"...rundt leggetid sitter selvkritikken løst, som en slags katalysator i bløthjertethetsprosessen som foregår ved sengekanten, og følger deg videre inn i selve senga. Du finner også opp lange ord som "bløthjertethetsprosessen" for å beskrive deformeringen av sinnets kjerne, slik at du skal kunne være rustet til å ta innover deg nattens flerdimensjonale uttrykk og inntrykk. Setningene sitter like løst som selvkritikken, og som følge av dette tar et litterært verk form. Selvtilliten stiger i takt med dine mange elegante fraser, men slippersene er blitt kalde. Et hint av kaldsvette anes når tankene med ett styres mot de kvasi-intellektuelle rom. Men om natten finnes intet kvasi. Fremmedordboken lever best i dagslys, mens nattens lunare stråler fordrer deg og dine ord."

- Leggetidstanker

God natt :)

NRK-sex og hvorfor jeg bryr meg.

Jeg vil ikke gå så langt som å si at det er beskrivende for meg å slappe av en torsdags kveld med et program på NRK som omhandler sex i alle former, psykoanalyser av forskjellige holdninger, legninger og aspekter knyttet opp i mot sex og analyse opp og i mente av diverse personer som utøver sex på hver sin, la meg si, unike måte. Men, i kveld følte jeg jeg måtte tyne hver eneste krone ut av den rekordhøye lisensen, og lot dermed Rikskringkastingen stå for en noe atypisk underholdning av undertegnede.

Uten å gå i detalj kan jeg berette at programmet fortalte historien til en mann som angivelig hadde hatt sex med over 5000 andre menn. En mann hvis mor forbød ham å spille fotball såvel som å bedrive all mulig annen idrett da han vokste opp, og nå tjente til livets opphold som stripper, både for homofile og heterofile. Dette var bare et mindre representativt utvalg av de mennesker den tilsynelatende frykløse, kvinnelige programlederen valgte å oppsøke i sin søken etter ny seksualpsykologisk viten. Mellom de penetrerende intervjuene med disse, i mitt mildt sagt uforberedte sinn, seksualeksentriske personene ble vi servert ikke fullt så gripende analyser fra andre vitere, både bedre- og ikke-fullt-så-bedre-, og det eneste spørsmålet jeg kunne greie å stille meg selv var: "Hvorfor skal jeg bry meg?".

"Hvorfor bryr jeg meg?" er et av veldig få spørsmål som gjør at jeg godt kunne tenkt meg å gi menneskesinnet et nærmere studium. Derfor blir det feil at jeg over spør meg selv om "hvorfor jeg skal bry meg?". Jeg skal nemlig ikke bry meg. Det er ikke noe man skal - det er kun noe alle andre sier du skal. Det ironiske i dette komplottet er at de nevnte viterne sitter og sier at du ikke skal høre på de som sier det finnes normer og regler du føyer du føyer deg etter. "Nei, hør heller på det jeg sier, fordi det er det rette!". Jeg finner det mer eller mindre paradoksalt at noen sitter og forteller deg at du ikke må gjøre slik andre forteller deg at du skal, eller ikke skal, gjøre. Enten det gjelder pissoar-sex eller andre elementer ved ens liv. Hvis jeg i utgangsounktet ikke brydde meg, var dette ikke noe problem. Problemet oppstår imidlertid når jeg bryr meg nok til å ikke skru av TV-en. Eller, bryr meg for lite til å skru av TV-en?

Hva vil det da si å bry seg? Bryr du deg når du kjenner det rykke i knyttneven når du leser historier ala Josef Fritzl i avisa? Når du kjenner tåren i øyekroken når du ser en emosjonell scene i en film? Når du valgte å hjelpe noen fremfor middagsluren i godstolen eller -sofaen?

Saken med å bry seg er ikke nødvendigvis at du skal ha en mening, noe det later til at sexprogramlederen i NRK ikke forstod. Og akkurat det å forstå er vel en av nøklene som passer i det relativt berømte nøkkelhullet. Ikke at du nødvendigvis skal forstå hvorfor du bryr deg, men forstå at du bryr deg. En vesentlig forskjell jeg glatt overser til stadighet.

Jeg liker å tenke at om ingen brydde seg så hadde vi vært kvitt mange problemer, og i visse tilfeller er jeg overbevist om at jeg faktisk har rett. Hvis alle bare stilte seg likegyldig til hvorvidt en person var homofil eller ikke, ville det i teorien ikke vært noen momenter til "bry" for noen, og vips har man oppnådd full likestilling. Per definisjon er jeg i den tro at Kim Friele, Nina Karin Monsen samt alle rødstrømper her til lands, aldri vil kunne oppnå hva enn det måtte være de kjemper for. De bryr seg for mye, eller for lite, alt etter som. Så, bare drit i det er mitt råd, et råd jeg aldri har greid å følge. Paradoksalt nok, men jeg er da heller ingen læremester. Forhåpentligvis bryr den brede masse seg for lite, eller for mye, til å la seg affisere av mine trivielle råd.

Det skal nevnes at sexprogramlederen også oppsøkte en pedofil i Amsterdam. Jeg velger å ikke kommentere saken da jeg følte meg brydd.

The way you made me feel

Først av alt finner jeg det passende med en konkret advarsel:

Heter du Jarl og leser dette skal du vite at de følgende ord og uttrykk i stor grad omhandler Michael Jackson og min beskjedne hyllest til artisten Michael Jackson. Om du skulle føle en bunnløs skuffelse for meg som person fordi jeg velger å skrive noe slikt, så må jeg bare beklage på det aller sterkeste, men som den kloke høna sa: "My mind is made up - egget er lagt!"

Så ligger han snart seks fot under. Det som startet som en liten gutt med afro og endte med det som syntes å være en trist sjel fanget i en operasjonsknatret kropp, er nå et ferdigskrevet eventyr. Og hvilket eventyr det var. Uten å mene noe om MJ som privatperson, så er han for min del utvilsomt den største. Jeg kan ikke si jeg sørger fordi privatpersonen Michael Jackson er gått bort. Han virket å ha hatt det forferdelig tungt de siste 10 årene med tanke på alt som har skjedd rundt ham, og således er det kanskje til det beste om man tøyer uttrykket "det er aldri så galt...." et stykke.
Artisten Michael Jackson derimot, har jeg vondt for å godta er borte. Jeg er ordentlig glad i musikken dette geniet skapte, og for meg er det ingen tvil om at han er musikkhistoriens største solo-artist. Det er trist at en slik enestående entertainer, makeløs artist og genial musiker skal forlate oss i en alder av 50 år, selv om han etter alt å dømme ikke ville tilført musikkverdenen noe nevneverdig resten av sin levetid.

Jeg var så heldig at jeg aldri fikk oppleve at Elvis spydde seg selv til døde, eller at Lennon ble skutt. Det jeg imidlertid vet er at verken leppebrokk eller LSD kan stille opp mot kongen.

Det er synd at ettermælet til MJ er såpass tilsmusset av pedofilianklagene. Jeg mener ingenting om saken, og har bestemt meg for at jeg kun skal fokusere på å nyte verdens beste musikk fullt ut.

Hva hverdagen lærer meg.

For det første lærer den deg at om du fortsatt er våken klokka halv tre om natta, kommer du til å være trøtt om du skal opp klokka 9 neste dag.
For det andre, er det så mye mer enn fordelaktige og ufordelaktige døgnrytmer.

Jeg har ofte tenkt på om noen i det hele tatt bryr seg om hva jeg tenker eller sier? Om det spiller noen rolle i den store sammenhengen?
Faktum, slik jeg ser det, er jeg ekstremt heldig om jeg noen gang opplever å få høre at noe jeg har sagt eller gjort har blitt lagt merke til. Men, igjen, så er det kanskje det som driver oss? I alle fall tror jeg er det som driver meg - ønsket om å kunne gjøre en forskjell. I fare for å virke svært naiv og farefullt ideologisk, er det mange måter å kunne gjøre en forskjell på. Jeg velger å tro at for et svært begrenset knippe personer har jeg allerede gjort en forskjell, som vises nå, eller først slår ut i blomst om femti år. Den siste episoden i TV-serien "Scrubs", gjorde en forskjell. Bjørn Dæhlie gjorde en forskjell, og jeg har ikke tenkt å følge i hans fem mil lange skispor. Det finnes ekstremt mange personer som har gjort en forskjell. Det er faktisk tenkelig at hver eneste person har gjort en forskjell for én, for flere, for alle eller for noe. Hva med å si i fra når noen har gjort en forskjell? Hva med å ende kapittelet der, lukke boken og fortsette med neste kapittel en annen dag. Vel, hvorfor ikke?

Det hverdagen lærer meg er at det ikke er enkelt å skrive en bok. Verken en slik bok, eller en helt vanlig skjønnlitterær bok. Selv det trivielle er ikke trivielt. Det er ikke enkelt å legge seg før klokka tolv. Det er ikke enkelt å innse sine egne begrensninger. Det er slettes ikke enkelt å erkjenne at visse kapitler i livet er ferdigksrevne og å innse at ting man verdsetter høyt kan ta slutt. Derfor skriver jeg her i håp om at jeg kanskje kan føye til et par avsnitt i kapitlene om mitt eget liv.

Hverdagen har lært meg at det gjelder å ha begge øynene åpne. Ta deg fem minutter til å gjøre ting du skulle ha gjort, men som du ikke gjør. Og husk for all del å puste! De sier å puste er det viktigste. Husk også å tenke med både hjernen og hjertet. Jeg satset pengene mine på Manchester United fordi fornuften unnet meg å gjøre det. Hjertet sa Barcelona. Ikke alltid er det slik, men hjertet er til for mer en kjærlighet, liksom hjernen er til for mer enn matematikk.

Alt dette er skrevet til "The Book of Love" av Peter Gabriel, og med forbehold for forhold som naivitet, overdrevne høye tanker om en selv, arroganse, stort fokus på vinteridrettslige prestasjoner og klisjefyllte fraser.

Du skal ikke tro at du er noe. Du skal vite at du er noe.

Sol ute, sol inne

Igjen tar jeg meg selv i å sitte oppe i de senere nattetimer, til tross for at jeg vet at de prosjekter jeg har satt meg fore for morgendagen kan trenge at jeg sover nok. I morgen er det 85 ballonger som skal blåses opp. Noen som kan blåse på både utpust og innpust?

Er hjemme igjen en kort tur. Misjonen er å feire at min bestemor fyller de ganske respektable 85 år på lørdag. Hadde jeg bare fått en krone for hver 85-årsdag jeg har vært i. 

Politisk korrekt - eller ukorrekt, alt etter som - nok, spilles We Are the World mens jeg skriver dette. Vi er verden, vi er barna. Rett og slett. Står i sterk kontrast til "Slavekoret" som sang under åpningen av Operaen - et bygg av stein - , men så var kanskje ikke misjonen helt den samme. Dessuten tviler jeg på at MJ har helse til å stå norsk bris i mot på operataket. Ta heller en kikk på disse:

Som Knut Nærum sier, så vokste ikke akkurat papir på trærne før i tiden, men god humor er sannelig ikke noe du ser rundt neste busk den dag i dag det heller. Mange skulle tro at det krever at man bare graver litt dypere i arkivene (som brur'a sa på bryllupsnatta), men en perle som den Bye & Rønning serverer meg fant selv jeg, og jeg tror sannelig ikke jeg har svømmeknappen en gang. Det er faktisk litt bekymrende. Tenk, jeg kan ikke sette opp "kan svømme" som en nyttig egenskap på CV-en min, uten at jeg faktisk filmer en seanse med 200 meter sommerfuggel og legger ved, på VHS selvfølgelig. Super8 er avdanket. Får håpe jeg veier opp for mindre elegante mageplask og usynkron plasking med at jeg faktisk har symaskinsertifikat, gressklippersertifikat og et bevis fra Hunderfossen Familiepark på at jeg er skikket til å kjøre lekebil med elektrisk motor. 

Men, nok med dikkedarier. Hva har jeg oppnådd i umiddelbar fortid (og nåtid). Vel, klokken er to på natta og det er fortsatt lyst ute. Jeg kunne gjort rikskjendis av meg med å filme katta som akkurat nå gjør sitt fornødne - eller høys ufornødne - i blomsterbedet og sende det inn til "Ut i Naturen". I stedet velger jeg å fortelle dere at en kopi av "En Langbeint Film" ligger trygt på hardisken min, til glede for store og små, og ikke minst meg selv, som faller inn i en mellomkategori. Dessuten er 24, sesong sju, ferdig, og jeg har konkludert med at sesongen sett under ett, er en manifistering av at det ikke finnes noe mektigere enn makt. Ja, det høres i overkant banalt ut, men ofrer du det en tanke eller to, vil det gripe seg som da Oddvar Brå grep staven etter at det høyrøstet hadde blitt proklamert fra hver et avsidesliggende hjørne i det ganske land, at noen måtte "gi mannen en stav!".  

Ellers har Bodø/Glimt i dag slått Ålesund 3 - 0 på hjemmebane, noe JEG ikke har oppnåd, men var vitne til festaftenen så jeg unnlater meg selv å ta en urimelig stor del i den fantastiske seieren. Halvparten av eksamenene mine har jeg også gjort unna, hvilket betyr at sommeren nærmer seg med stormskritt, enda saktere enn den gjorde før. Jeg veier her opp med en høyst ikke-banal problemstilling om at jo fortere tiden går, jo saktere går tiden, og at tiden går alt for fort når den egentlig går sakte. Det eneste som nå mangler før jeg elegant skrider inn i historiebøkene er et enda mer elegant bevis, hvilket jeg glatt hopper over klokken to om natta.

Ellers har (vis)domsordene "du vet ikke hva du har, før du har mistet det" hjemsøkt meg flere ganger den siste tiden. Jeg tror ikke på spøkelser, så jeg får vel heller si "okkupert visse åndelige aspekter ved meg som person". Igjen er jeg politisk korrekt, selv om Vålerengas Lyn-spøkelse fortsatt lever i aller høyeste grad. Uforitsigbarhet er dog det eneste forutsigbare. Om ikke noen finner at dette er sagt, og nedtegnet, av noen før, krediterer jeg herved disse kloke ord meg selv, Lars Rikard Stavrum. Det er selvfølgelig fri benyttelse, etter somjeg tror på "åpen kildekode", eller hva man vil kalle det i dette tilfelle. Bare ikke legg det ut for nedlastning på thepiratebay, for da blir jeg skikkelig lei meg, ass.

I dag fikk jeg høre av en trønder at "å savn nåkkå ejller nån, d e også å tænk, sjø.". Det måtte bare ørten seriegull og en bok om en grusom truckfører til før vi lærte oss å tro på visdomsord fra trøndelag.

Vel, det er vel bare å gå å legge seg (som brur'a sa på bryllupsnatta).